Ane
Bli gravid
Svangerskap
Fødsel
Baby
Amming og barnemat
Linker
Gjestebok/Forum
Søk i ammetåka
Kontakt

 

ANES FØDSEL

Her finner du flere fødselshistorier
Nybaktmamma
Mammanettet
Barnemix
Svensk side Birthstories.com
En fin en fra Bødø NU

Filmer fra fødsler
Evie`s birth
Film fra Nova online
En liten samling
BabyCenter

Bilder fra fødsler
Amerikansk serie.
En til.
Raeney blir født
Daniel Fairbanks

Hjemmefødsel
Fødsel i fokus
Fødehjemme.com
Föreningen föda hemma
Hjemmefødsel - engelsk

Linker
Fødsel i vann.

 

Anes fødsel ble en tøff opplevelse. Jeg har skrevet en fødselshistorie for å få gått skikkelig igjennom det som skjedde fordi fødselen har satt sine spor. Og jeg har veldig blanda følelser for å skulle gjøre dette igjen.

Jeg leita med lys og lykter etter andre kvinners fødselshistorier da jeg var gravid.  Det ble en viktig del av min forberedelse til det jeg skulle igjennom.  At jeg nå velger å legge ut min egen får bli et slags "takk for hjelpa". 

Jeg vil bare advare om at historien kanskje egner seg best som prevensjon...!


Ola sin fødsel er litt hyggeligere lesning.

Fredag den 7. mai. Jeg hadde passert UL-termin med 5 dager og mens-termin med 8 dager, og begynte å bli nokså lei. Så for å forsøke å få fortgang på sakene, tok vi en skikkelig opprenskning i hagen denne ettermiddagen med masse bøy og tøy. Om det var det som gjorde utslaget er ikke så lett å si, men den kvelden gjorde det vondt overalt! Vi så en lang dårlig film, og det ble sent før vi kom oss i seng.

Lørdag morgen 8. mai klokka halv fem, våkna jeg av at det føltes så fuktig mellom beina mine. I ørska trodde jeg først at jeg blødde, for det føltes akkurat som å ha mens. Men det var heldigvis ikke blod jeg fikk på fingrene. Jeg ble liggende og spekulere litt, men gikk til slutt på do, og tok på et bind. Og det var bra! For etter å ha vekt sambo og sagt at jeg trodde vannet var i ferd med å gå, begynte det å renne! Vannet var klart og fint. Det sildra og rant, men det fossa ikke. Og derfor tok jeg meg tid til å ringe føden som sa at på tross av at hodet ikke var festa, så behøvde jeg ikke legge meg ned slik legen min hadde sagt at jeg skulle gjøre. Jeg ble råda til å ta en dusj, spise litt, og så komme inn for en sjekk. Rier hadde jeg egentlig ikke, men mens jeg sulla rundt og dusja og spiste, kjente jeg at det ble stadig vondere i ryggen, og disse smertene kom litt i tak så jeg trodde virkelig det var noe på gang. Jeg husker så godt at jeg sto i dusjen og spekulerte på hvordan jeg skulle komme meg derifra for det bare rant og rant mellom beina på meg. En snodig følelse. Og en snodig tanke at jeg nå snart skulle bli mamma!!

Vi sendte tekstmeldinger til de vi hadde lovt å varsle, og så dro vi av gårde.

Vi ankom føden i 7 tida, men først klokka 9 ble vi tatt inn på et av badene. Vi hadde kommet midt i et vaktskifte, og ble rett og slett glemt…

CTG`en viste flott fosteraktivitet, og rier som på det meste var oppe i 45. (Måleenheten på dette aner jeg ikke.) De var skikkelig ubehagelige, men ikke vonde.. Vi fikk beskjed om å gå en tur og komme tilbake etter en time for å se hvordan det lå an med riene da. Vi gikk en tur og kjøpte boller og melk i cafè`en og spiste frokost i sola. Det var 8. mai, og vi prata mye om at dette ville være en fin dag å bli født på. Så feil kan man ta… En time senere var rieaktiviteten heller laber, og på grunn av dette, ville de at vi skulle dra hjem og vente på kraftigere saker. Det ville vi selv også. St.Olav har en ”regel” om at dersom det utføres GU etter vannavgang, så får en ikke forlate sykehuset før fødselen er overstått pga infeksjonsfaren. Så det ble ikke gjort noen GU for å sjekke åpning. Vi fikk ordre om å dra hjem og hvile, men komme tilbake dersom vannet ble misfarga, jeg fikk feber, eller dersom jeg begynte å få andre smerter/ubehag enn rier. Jeg skulle komme tilbake dagen etter, og så ville jeg bli igangsatt senest mandag morgen (48 timer etter vannavgang) dersom jeg da ikke var kommet i gang av meg selv.

Vi dro hjem, men soving ble det heller dårlig med. Hodet var nok litt for fult av andre ting.

”Riene” (eller kynnerne kanskje?) hadde gitt seg helt, og resten av lørdagen hadde jeg kun svake sammentrekninger som knapt nok kjentes til tross for turgåing og et intenst ønske om at noe skulle skje.

Søndag 9. mai skulle jeg inn på kontroll ”når vi våkna”, og vi ankom føden rundt 11.30 etter ei nokså søvnløs natt. Jeg hadde ikke rier, bare småvonde kynnere, men hadde sovet like dårlig som jeg hadde gjort hver natt de siste ukene. Ny CTG (fin fosteraktivitet og ingen rier), blodtrykk, temp og urinprøve. Alt så bra ut. Jordmora ville fortsatt ikke sjekke åpning, men denne gangen fikk jeg tilbud om akupunktur for å få i gang riene. Og det funka! Jeg hadde aldri blitt behandla med akupunktur før. Og det var merkelig å ligge der å kjenne ”støtet” som for gjennom kroppen når hun traff rett med nålene sine. Da jeg reiste meg fra benken etter et kvarters tid var noe definitivt forandra, og et par timer senere var riene i gang. Da befant vi oss av alle steder i konfirmasjonen til søskenbarnet mitt. (Greit å ha noe å holde på med…) Riene starta i halv 4-tida, og nå ble de stadig sterkere, og kom med alt fra 3 til 10 minutters mellomrom. 

I 9-tida dro vi hjem til mine foreldre (som bor mye nærmere sykehuset enn vi gjør) for å slappe av litt, og så ville jeg gjerne ha en sjekk på føden før vi evt reiste hjem. Nå var riene blitt såpass at jeg måtte stoppe opp litt og puste når de kom. Til min store fortvilelse begynte riene å bli uregelmessige, og de dabba etter hvert litt av da jeg hadde sittet helt i ro ei stund. Derfor reiste jeg med fra sofaen, og begynte å gå rundt i huset. Riene tok seg raskt opp igjen, jeg dusja, og så dro vi på føden. 

Da vi kom til føden var det igjen slutt på riene. Det ble gjort ny CTG, blodtrykk, temp. Alt var som før, og jordmora ville ikke sjekke åpning.

I bilen på tur hjem starta riene opp igjen, og nå kom de tett som hagl og var vonde. Jeg klarte ikke å komme meg opp på loftet, og vi la oss derfor på sofaen for å sove. Jeg ”sov” kanskje i 15 minutter, og våkna av ei kraftig ri. Da var vel klokka blitt ca 3. Jeg kom meg opp fra sofaen, og da kom en ny. På vei inn på badet kom det et par til, og da sambo oppdaga at det ikke var pauser mellom riene lenger, var det en som fikk fart på seg! Vi dro inn til sykehuset, og der venta en ny runde med CTG (tror jeg må ha brukt opp ei sånn maskin for dem…), blodtrykk, temp og nå endelig sjekk av åpning. Den var på stakkarslige 1 cm, men livmorhalsen var utflata og fin. 

Det som var litt mer overraskende var at jordmora spurte om det ikke var sånn at vannet hadde gått? Hun kjente nemlig at det lå vann mellom fødselsåpningen og babyens hode. Hun konkluderte med at det nok hadde danna seg ei ny hinne, og siden det stadig produseres nytt fostervann hadde denne blitt fylt med vann. Jeg syntes denne forklaringa hørtes en smule søkt ut, og fikk medhold senere av flere leger og jordmødre som kom til at det nok var gått hull på fosterhinna på ”toppen” av magen.

Så ble jeg innlagt på ”venterom” på føden. Jeg fikk ei seng, og sambo en stol (han nekta å reise hjem), og så prata og pusta vi oss gjennom natta. Vi ”sovna” til slutt, og sov vel en liten time kanskje.

Mandag morgen hadde riene roa seg noe, men det var fortsatt litt aktivitet. Jeg ble kobla til en CTG og klokka 10 ble det lagt inn ei modningspille som skulle virke en time. Da timen var gått fikk vi lov til å reise hjem. Regelen om GU og infeksjonsfare gjaldt visst plutselig ikke lenger… 5 timer etter måtte vi være tilbake. Da skulle de sjekke ståa, og evt sette ei modningspille til hvis jeg ikke var kommet i gang av meg selv. Vi dro nok en gang hjem til foreldrene mine. Nå hadde riene tatt seg kraftig opp, og kom ca hver 5 minutt. Jeg sto først leeenge i dusjen, og så skulle jeg forsøke å sove litt. Det kunne jeg bare glemme, og rundt kl 14.00 måtte jeg be sambo gjøre seg og tingene våre klare sånn at vi kunne dra ned på føden, for jeg orka ikke være hjemme lenger. Riene kom med maks 4-5 minutter mellom, og var vonde!! 

Klokka 15.30 var det vaktskifte, og superhyggelige jordmor Paulina ble avløst av ei ny jordmor. Denne nye fikk vi ikke noe særlig kontakt med, for hun var bare innom en sjelden gang. Da snakka hun ikke med oss men var bare opptatt av CTG`en som jeg fortsatt var tilkobla. Hver gang hun kom inn gikk hun rett bort til maskina, titta på den og sa, ”jah”. Så forsvant hun. Jeg lurte mange ganger på om hun huska at vi var der i det hele tatt.. 

I femtida ble jeg beordra opp av senga og inn på et bad. Der ga jordmora meg et klyster, og forsvant ut med beskjed om et jeg måtte ”holde det inne” i 5-10 minutter. For det er lett med rier som river i kroppen hvert 3-4 minutt… Jeg husker jeg satt på benken der inne, og knep som besatt mens jeg telte sekunder som gikk fortere og fortere til jeg var kommet til 4 minutter. Da klarte jeg ikke mer. Klyster var IKKE behagelig, men det skal jo hjelpe på fødselen å få tømt tarmen skikkelig, så da så...

Etter klysteret skulle jeg få legge meg i badekaret, (den gang St.Olavs eneste…!!). Jeg begynte å bli sliten etter nesten et døgn med rier, og i det jeg gled ned i karet var jeg nær ved å begynne å gråte av det velværet jeg følte i det varme vannet. Sambo satt på kanten og serverte meg kald saft mellom riene. Riene var fortsatt vonde, men i varmen føltes alt mye mindre plagsomt. Etter hvert ble det for varmt så jeg ville opp. I det jeg gikk opp av vannet kom det er serie rier hvor den ene avløste den neste. Jeg fikk med sambos hjelp tørka meg og kom meg etter hvert tilbake i senga, men da var jeg helt utslitt og begynte å grine. Jeg grein fordi det var vondt, fordi jeg var trøtt og sliten, fordi badet var over (det var jo så avslappende og deilig), men mest av alt grein jeg fordi jeg fikk helt angst for den GU`n jordmora hadde sagt at hun skulle gjøre. Etter snart et døgn med rier fikk jeg nå plutselig panikk ved tanken på at det kanskje ikke var blitt noe særlig åpning. Og jeg skulle få rett…

Etter å ha blitt trilla inn på fødestua ca klokka 19.00, ble jeg sittende i senga og grine ei stund til. Det føltes SÅ SYKT at JEG var på ei fødestue. At JEG snart skulle bli mamma! Jordmora var av den eldre, litt strenge typen, og jeg tror ikke hun ble så imponert over meg som satt der og grein og grein… Hun svinsa ut og inn av rommet, og snakka vel egentlig ikke til oss i det hele tatt nå heller. Etter hvert kom hun og skulle sjekke åpning, og marerittet mitt ble virkelig. Jeg hadde 1 cm åpning. Det var nøyaktig det samme som jeg hadde da jeg ble innlagt for nesten 18 timer siden. Jeg ble så skuffa! Jordmora mente at det fortsatt lå ei vannblære foran babyens hode, og nå ville hun ta vannet for å se om det ble litt fortgang på sakene. Tenk om noen kunne gjort det for sånn ca 10 timer siden!! Hun kom med ”heklenåla” si, og dermed fossa vannet ut. Og nå ble riene med ett mye vondere.

Nå var klokka blitt halv 8, og nå fikk jeg mitt første møte med min nye venn lystgassen. Første supen besto av 60% gass, og den satte meg helt ut. I følge sambo hadde jeg kasta fra meg maska, og sagt klart i fra om at denne skulle jeg ikke bruke! Jeg husker jeg følte meg møkk-full, og kvalm. Etter hvert ble jeg meg selv igjen, og ba jordmora om å skru ned styrken litt. 50/50 luft og gass funka helt supert. Nå skulle det ta 20 timer før jeg slapp maska igjen!

Hvem sitt forslag det var, vet jeg ikke, men etter hvert ble det avtalt at ei anna jordmor skulle komme og sette akupunktur på meg for å døyve smertene litt. Det funka ikke! Jeg syntes bare det var forferdelig plagsomt å få kroppen stukket full av nåler, og ville egentlig bare hive ut både dama og nålene hennes, men jeg ble liggende…

Så kommer en fase jeg ikke husker noe særlig av. Jeg hadde vondt, jeg begynte å bli veldig sulten, og jeg var trøtt!! Jeg har et vagt minne av at jeg hadde kravla meg opp av senga, og insisterte på å få stå. Litt fordi jeg visste at tyngdekrafta gjør at babyens hode presser på fødselsåpningen og dermed kan hjelpe på sånn at det blir større åpning litt fortere, men mest fordi jeg måtte gjøre noe for å holde meg våken. Lystgassen fungerer jo på den måten at en skal begynne å supe gass med det samme en kjenner at det kommer ei ri, og så puste dypt inn i maska til ria er på topp. Fordi jeg var så trøtt sovna jeg enten jeg ville eller ei mellom hver ri. Jeg sto på gulvet med overkroppen i senga og sov, og våkna ikke før ria nesten var på topp og smertene rev i kroppen. Da var det ALT for sent å få noen virkning av lystgassen. Det verste var nok likevel at jeg ikke rakk å forberede meg mentalt og puste riktig for å døyve smertene på det viset. Jeg ble gang på gang vekt av voldsomme smerter som jeg ikke klarte å gjøre noe med. Jordmor satte intravenøst på meg for at kroppen skulle får litt næring i alle fall. Jeg hadde ikke spist skikkelig på nesten 12 timer.

Fra å jamre inn i gassmaska gjennom riene, begynte jeg nå å hyle inn i gassmaska under riene. Resultatet var selvsagt at det ble enda vondere, fordi jeg ikke pusta inn noe gass. Til slutt ble alle smertene, sulten, og trøttheten bare rett og slett for mye, og jeg tror hjernen min kobla litt ut. Jeg begynte å hyle sammenhengende. Ri eller ikke. Jeg husker at jeg hørte det, men jeg makta ikke gjøre noe med det. Det var akkurat som om det ikke var jeg som laga det bråket. Jeg befant meg et annet sted og observerte bare det hele litt ”utenfra”. Midt inni min ”ut-av-deg-sjæl-opplevelse” kom det ei dame og stengte døra til fødestua. Jeg tror ikke det var spesielt gøy å høre på meg, men likevel ble jeg kraftig irritert på denne hurpa som våga gjøre noe sånt…!! Hun burde jo heller komme inn og gjøre noe med årsaken til hylinga! Stakkars dame… ”Min” jordmor hadde vi ikke sett på lenge, men etter at sambo hadde jobba iherdig ei stund for å få tak i henne, sto hun plutselig i rommet og spurte om jeg ville ha epidural eller om jeg var ”sånn derre motstander”. For et spørsmål!!! Epidural ble bestilt, men nå måtte vi vente på anestesilegen som var opptatt på en operasjon. Og nå ble jeg redd for første gang. Jeg trodde han aldri skulle komme, at jeg skulle dø, eller i alle fall at det skulle klikke sånn for meg at jeg aldri ville bli meg selv igjen. 

En time venta vi på ”Redningen” før han kom med bordet sitt med alle dingsene og kjemikaliene på. Nå hadde det vært vaktskifte og turnusjordmor Elin hadde kommet på vakt. Ei fantastisk dame!! Jeg hadde ikke sjans å ligge stille sånn at anestesilegen fikk gjort jobben sin, og ba alle som var der inne om å holde meg fast i framoverbøyd stilling sånn at anestesilegen kom til. Sambo, jordmor, en legestudent og ”Redningen” sin hjelper holdt meg fast, og det neste jeg husker er at legen og jordmor Elin sto over meg og ropte navnet mitt og sjekka pulsen min. Jeg hadde rett og slett svimt av. 

Og så kom det nok en stor skuffelse. ”Redningen” ble ingen redning, for epiduralen funka ikke… Det eneste den bedøva var det høyre låret mitt. Jeg hadde ingen følelse i låret, og klarte ikke røre foten. 

Tirsdag 11. mai

Etter hvert fikk jeg en såkalt støtdose med smertestillende inn gjennom slangen i ryggen (jeg fikk det samme i ett ”støt” som jeg ellers fikk på en time), og da funka det litt. I alle fall såpass at jeg fikk slappa av en halv times tid. Nå var klokka blitt ca halv ett.

Den halve timen med avslapping var alt som skulle til for å gjøre meg til et nytt menneske, og en mye ”flinkere” fødende. Jeg kom meg opp på sengekanten, og støtta til en prekestol (jeg klarte jo ikke stå pga den bedøvde foten) jobba jeg meg gjennom flere timer med rier sammen med vekselvis sambo, superdupre jordmor Elin (som kun var ute av fødestua i 3 minutter på hele skiftet sitt for å spise i følge sambo) og min venn lystgassen.

En eller annen gang ei stund etter at epiduralen ble satt ble jeg kobla til drypp for å få litt fart på riene. Dryppet ble stilt på 30 (her er jeg litt usikker på måleenheten) men det fiksa jeg ikke, og til slutt ble det skrudd av fordi riene kom tett som hagl, og jeg fikk problemer meg å henge på. Jeg var jo i realiteten uten smertestillende, bortsett fra lystgassen + noen varme risposer som vi herja rundt med. Kroppen fikk tid til å roe seg ned, og så starta vi på igjen med dyppet innstilt på 5. Litt etter litt ble det økt, og snart hadde vi passert 30 og vel så det. Nå gikk det gradvis og da klarte jeg å henge med. At dryppet til slutt skulle opp i 300 visste jeg ikke da, og det var nok like greit.

Flere ganger denne natta ble åpningen sjekka, og det samme skjedde hver gang. Jordmor ble litt rar i ansiktet og forsøkte å snakke bort det hele, jeg forlangte å få vite resultatet, og fikk det samme nedslående svaret hver gang. ”Ja, en til to cm sånn ca”... Og sånn gikk natta. På morraskvisten var det nok en gang vaktskifte, og til min store lettelse var det jordmor Paulina fra dagen før som kom på vakt.

Hun sjekka også åpning, og fikk samme resultat. Og nå ble det fart i sakene. En eller annen lege kom og sjekka, og så prata de to litt sammen. De kom til det samme som jordmor Elin hadde funnet ut på natta, nemlig at Ane lå veldig høyt, og hadde ansiktet vendt mot min mage (stjernekikker). Dette gjorde at hennes veg nedover fødselskanalen gikk veldig tregt. 

Og nå begynte de å prate om keisersnitt. Jeg husker at jeg slet litt med dette, og var glad avgjørelsen ikke var min. Jeg var trøtt og veldig sliten, og ville gjerne ha ”hjelp”, men samtidig ville jeg så gjerne føde selv etter å ha jobba så lenge. Til slutt bestemte de seg for at legen skulle røske kraftig, og så skulle vi gi det en time og se. Var det ingen forandring da, ble det KS. Legen røska kraftig ja…!! Jeg jamra og klaga, men dette var da endelig smerter som ga effekt. For etter den avtalte timen hadde åpningen blitt 3-4 cm (mot 1-2 de siste 30 timene), og de var fornøyde med framgangen.

Nå ble anestesilegen bestilt en gang til, for jordmora ville gi meg spinalbedøvelse. Den ble også satt i ryggen, men til forskjell fra epiduralen kunne ikke denne etterfylles med smertestillende. Og for en himmelsk opplevelse!! Plutselig var smertene nesten borte, og jeg kunne få slappe av. Sove klarte jeg ikke, det var fortsatt for vondt til det, men jeg fikk i alle fall tid til å samle nye krefter. Spinalen skulle etter planen virke i 2-3 timer, og jordmora fortalte på hjemreisesamtalen at hun hadde trippa rundt og vært så nervøs på mine vegne for at virkningen skulle gå ut før det virkelig var blitt større åpning, og jeg var klar for å tåle nye runder med smerter. Mens spinalen enda funka, kom legen tilbake og røska en gang til. Og da virkningen begynte å gå ut hadde jeg 6-7 cm åpning.

Så gikk det et par timer. Dryppet var nå skrudd kraftig opp, og jeg fikk enda et par støtdoser smertestillende gjennom epiduralen. 

Jeg tror aldri i hele mitt liv jeg har vært så letta noen gang som da jordmor med et stort smil kunne fortelle at nå var det endelig så godt som full åpning! Nå skulle jeg endelig snart få begynne å presse, og så møte babyen min!!

Jeg hadde hele tiden vanvittige smerter nederst til venstre i magen. Jeg prøvde mange stillinger, men det eneste som funka var å stå på gulvet, med overkroppen oppi senga. Men det lot seg egentlig ikke gjøre pga epiduralen som lamma den høyre foten min fullstendig. Så mens pressriene så smått starta opp, sto jeg og svaia. To ganger klappa jeg sammen og landa i en krøll på gulvet. Etter den andre gangen ble jordmor litt ”streng” og beordra meg opp i fødesenga. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dit skulle jeg IKKE, og ble ikke så begeistra for ordren hennes. Men jeg orka ikke protestere…

Pressrier var ekkelt og vondt! Det kjentes ut som om hele endetarmen holdt på å vrenge seg utover, og jeg knep og holdt igjen som best jeg kunne. Smart… Pressriene mine ble aldri særlig kraftige. Jeg har lest flere steder at et langt fødselsforløp kan gjøre livmora så sliten at den til slutt ikke er i stand til å presse ut ungen. Og det var nok det som skjedde hos meg. Etter hvert begynte jeg å presse selv når jeg kjente pressria kom, mens jordmor Paulina instruerte. Men det hjelp liksom så lite… Jeg husker jeg lå på benken og følte meg så fryktelig udugelig. At jeg burde forberedt meg bedre, vært bedre trent osv osv osv… Jeg var så sliten så sliten, og kjente at nå orka jeg ikke mer. En annen ting jeg husker godt er da jordmora sa at nå stakk håret på ungen ut. Jeg ble så glad og tenkte at da var det ikke lenge igjen. Det var bare det at Ane ble født med 5 cm langt hår…

Etter hvert ble det klart at dette tok for lag tid. Da hadde pressriene i følge sambo (jeg husker ingenting) vart i nærmere to timer. Jordmora og fødselslegen justerte opp dryppet mitt enda mer, men det hjalp ikke nok. Dermed ble det avgjort at ungen skulle ut ved hjelp av vakuum. Og da den avgjørelsen var tatt, røy det inn folk på fødestua. Sambo hadde telt, og kom til 10! Det vrimla med folk, og minst halvparten av dem befant seg mellom beina mine…

Jeg fikk lokalbedøvelse, ble klipt, sugekoppen ble festa og så ble Ane dratt ut i verden på 3-4 pressrier tirsdag 11. mai 2004, klokka 15.14.

Og jeg forsto ingenting… Jeg forsto ikke at hun var ute før noen ropte at det ble ei jente. Og så var hun borte. Det var aldri noen fare med henne, men det er standard med legesjekk umiddelbart etter fødsel når det er brukt vakuum ble jeg fortalt. Jeg gråt og gråt og ville ha ungen min. Og så kom hun endelig. Rød og våt, med masse svart hår på hodet. Sambo gråt og jeg gråt, og jeg stirra og stirra på denne lille bylten som var lille Ane, min egen baby.

Så var hun plutselig borte igjen. Morkaka var ute, og nå skulle jeg sys, og det ville de gjøre på operasjonsstua. Derfor hadde de tatt Ane, og en barnepleier var i ferd med å vaske og kle på henne. 

Jeg var så sliten at jeg orka ikke protestere på at Ane forsvant så fort. Og da de mente det ville være enklest med narkose under syinga, ble jeg bare letta. Jeg insisterte på å få ringe mamma og pappa for å fortelle at vi hadde fått ei datter før jeg ble trilla ut. En veldig spesiell samtale… Jeg sov mens de trilla meg inn på operasjonsstua. Der var jeg såpass våken at jeg fikk med meg at de stroppa fast føttene mine i bøyler og la ei maske som de sa det var oksygen i over ansiktet mitt.

Tre timer senere våkna jeg på oppvåkninga av at ei jordmor som sa at Ane savna mamman sin. Hvor mange sting det ble på meg aner jeg ikke, men jeg hadde revna betydelig både innvendig ut utvendig. Jeg ble trilla tilbake til føden, og der fikk vi endelig litt tid sammen, Ane, Sambo og jeg. Det ble rare timer… Ane tok puppen veldig godt på første forsøk, og vi glodde og glodde og kunne ikke se oss mette. Jeg fikk etter hvert litt mat, og så ble jeg vaska. Deretter ble vi trilla inn på barsel.

-----------------

Fødselen ble en opplevelse som gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Positivt fordi den gjorde at Ane kom levende og velskapt til verden, og fordi det var spennende å kjenne kroppen jobbe og være vitne til en fødsel samt å få samarbeide så tett med sambo om noe så viktig, (for han var virkelig en stor støtte både psykisk og praktisk underveis) Men også negativt fordi det var så forferdelig vondt og slitsomt. Det var mye som ”gikk galt” hos meg. For det første starta fødselen med vannavgang uten rier, noe som gjorde at jeg til slutt måtte på drypp. Og drypprier påstås å være vondere enn ”egne” rier. For det andre lå det helt fram til sent mandag kveld ei lomme med vann mellom Ane sitt hode og fødselsåpningen. På den måten pressa ikke hodet hennes på livmoråpningen og bidro til å få fart på åpningen. For det tredje tok det så desperat lang tid før åpning ble sjekka, resten av vannet ble tatt, og jeg fikk drypp. Jeg hadde MANGE timer med maserier som slet meg fullstendig ut, noe som ødela hele fødselsopplevelsen. For det fjerde lå Ane litt ”feil”. Hodet hennes lå høyt og var aldri festa før det var på tur ut, og dessuten lå hun med ansiktet mot min mage som en ”stjernekikker”. Hun dreide på vei ut, og kom til slutt rett, men dette bidro til at utdrivningsfasen tok lang tid. Og for det femte, så funka ikke epiduralen… Dersom en god epidural fungerer like bra som den spinalen jeg fikk, så skal jeg jammen meg ha epidural neste gang og til tross for at jeg har hatt litt vondt i ryggen der epiduralen ble satt, nå i ettertid.

Men Ane er fantastisk!! Å bli mamma er mye større og bedre enn jeg hadde forestilt meg, og nå som jeg har fått litt tid på meg vet jeg at jeg glatt hadde gått igjennom samme fødselen en gang til hvis det var det som skulle til for å få beholde henne. Nå som det hele har kommet litt på avstand er jeg også sikker på at Ane skal få søsken, så sant vi klarer det. Jeg har litt blanda følelser for neste fødsel, men nå vet jeg jo hva premien er!

     
  ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~  
Betingelser for bruk av Ammetaka.no