< Ammetåka - Anes fødsel

 

 
Ane
Bli gravid
Svangerskap
Fødsel
Baby
Amming og barnemat
Linker
Gjestebok/Forum
Søk i ammetåka
Kontakt

 

OLAS FØDSEL

Her finner du flere fødselshistorier
Nybaktmamma
Mammanettet
Barnemix
Svensk side Birthstories.com
En fin en fra Bødø NU

Filmer fra fødsler
Evie`s birth
Film fra Nova online
En liten samling
BabyCenter

Bilder fra fødsler
Amerikansk serie.
En til.
Raeney blir født
Daniel Fairbanks

Hjemmefødsel
Fødsel i fokus
Fødehjemme.com
Föreningen föda hemma
Hjemmefødsel - engelsk

Linker
Fødsel i vann.

 

Historien om Anes fødsel er en laaaaaaaang fortelling om en laaaaaaaang fødsel. Olas historie er tilsvarende kort pga av et hastekeisersnitt som gikk kjapt og greit og plutselig en maimorgen. De siste 3 ukene før han kom var jeg innlagt på obsposten pga forliggende morkake med hypige og tildels kraftige blødninger

Her finner du historien om Anes fødsel

Lørdag, 5 dager før Ola ble født, trodde jeg at jeg lakk fostervann, men dette ble avvist av jordmor på obsposten hvor jeg lå, fordi det ikke skulle gå an. (Morkaka var forliggende og forliggende i en sånn grad at den lå over hele åpningen. Da skal det ikke finnes passasje ut for fostervannet.) Pga den forliggende morkaka og de stadige blødningene var det mye blod i tillegg til det jeg mente var vann, så hvem som hadde rett får jeg aldri vite.
Så gikk dagene fram til onsdagskvelden. Da hadde jeg vært løs i magen, hatt MASSE kynnere, og følt meg ”rar” et par dager. I bakhodet lurte nok tanken på om noe var på gang, men KS var jo planlagt til torsdag uka etter, så jeg var liksom så innstilt på den datoen (070607). Men onsdagskvelden var blødninga plutselig tynn og rar, og jeg lurte nok en gang på vannavgang. Jordmor mente fortsatt det ikke var vann siden det ikke var så mye av det og at det ikke skulle gå an.

Jeg la meg om kvelden, men sov ikke stort den natta pga hodepine og voldsomt med kynnere. Like før 6 våkna jeg av en kynner som vel aller helst var ei ri. Den var så vond at jeg måtte puste meg igjennom den. Magen var steinhard, og da jeg reiste meg for å gå på do ville den liksom ikke slappe av. Jeg kjente også at det rant, men antok at det var blod denne gangen også iom at jeg hadde blødd nokså kraftig i perioder de siste ukene. Kombinasjonen stram mage, litt vond mage og det jeg trodde var rikelig blødning gjorde meg litt nervøs siden dette kunne minne om morkakeløsning. Det var pga økt fare for det, jeg lå inne de siste ukene. Skjer det haster det i alle fall for ungen og også for mor. Inne på badet oppdaga jeg at det var store mengder vann blanda i blodet, og jeg var ikke lenger i tvil om hva som skulle skje.

Jordmor tvilte imidlertid fortsatt litt i og med at dette ikke skulle gå an, men satte på CTG, og der fikk vi heldigvis registrert fin fosterlyd og bare veldig moderat ”riaktivitet”/kynnere. Mens jeg lå med registrering rant det mer, og nå gikk jordmor med på at dette var vann. Lege ble tilkalt, registrering godkjent, vi skulle vente litt, men dette ble trolig et KS i dag. De dro til vaktskifte og rapport, mens jeg ble liggende igjen og ringte til gubben og ba ham komme NÅ siden han hadde et stykke å kjøre og så sendte jeg melding til mamma om at det var godt mulig det kom et maibarnebarn til . Etter ei stund kom legen inn for å se hvordan det gikk. Da hadde det ikke kommet så mye mer, og jeg sa kjekt at dette gikk så fint atte, og at jeg kunne bytte bind så han fikk bedømme selv. Jeg rakk å reise meg opp og ta to skritt, og så sa det ”splæsj”, og der sto jeg i en dam av blod og fostervann. ”Jeg legger meg igjen jeg”, sa jeg til legen. ”Ja gjør det du” sa en litt perpleks lege samtidig som han var på vei til å ringe på operasjon for å si fra at nå kom vi. Da var klokka ca 6.45 tror jeg.

Jordmor fra obsposten med student kom og la inn venefloner, kateter og barberte meg nedentil. Jordmor fra føden kom inn, og legen svirra litt til og fra. Fosterlyden ble sjekka stadig vekk, og den var fin hele tida. Ingen panikk, så dette ble et hastesnitt, men absolutt ikke noe katastrofesnitt og hastverksopplegg. Jeg gråt en skvett av ren forfjamselse og lurte på om gubben kom til å rekke fram (det gjorde han ikke), men redd var jeg ikke lenger for alt så så bra ut, og jeg fikk god hjelp.

På operasjon sto det mange og venta! Det er litt av et apparat som står til rådighet når vi skal føde i dette landet! Jeg ble lempa over på operasjonsbordet, og ble kobla på for væsketilførsel og på blodtrykksapparat. Jeg ble fritta ut om allergier og en del andre ting, og så ble jeg bedt om å sette meg opp så de fikk sette spinalbedøvelsen. Jeg grudde meg som en hund og gråt en skvett til mens sykepleier trøsta og sa at det var normalt å gråte (som om jeg var bekymra for om det var normalt…) Jeg ble bedt om å krumme ryggen så de kom til med spinalen, og plutselig kjente jeg beina ble varme og slappe. Jeg kjente rett og slett ingen verdens ting til stikket inn i ryggen som jeg hadde grua meg sånn til, til tross for at jeg var klar over at nå kom det, og at jeg ikke hadde fått noen form for lokalbedøvelse/smertelindrende på forhånd.

Herifra gikk det egentlig ganske kjapt. Anestesilegen kontrollerte at jeg var tilstrekkelig bedøvd, jeg fikk et forheng opp mellom meg og magen, magen ble vaska og gjort klar til operasjon, og så satte de i gang. Jeg kjente at noen holdt på med kroppen min, men smerter hadde jeg overhodet ikke.
Jeg hadde flere blodtrykksfall underveis som gjorde meg kvalm og krevde at jeg fokuserte på alt annet enn det som foregikk bak forhenget for at jeg ikke skulle kaste opp og bli dårlig. Hvor lang tid det gikk fra de skar til Ola kom og hva som skjedde akkurat når er jeg derfor litt usikker på. Men han kom i alle fall klokka 08.25 en god halvtime etter at avgjørelsen om KS ble tatt. Han var 6 uker prematur og ganske så medtatt da han kom til verden (hadde mista blod og hadde mitt (antakelig) blod i både magen og luftveiene), så han gråt ikke, og ble tatt bort til personalet fra nyfødtintensiven med en gang. Jeg måtte selv spørre hva det ble for det var det ingen som fortalte meg i hastverket. En fin gutt var svaret Og så kom plutselig de første klynkene. Da gråt jeg igjen gitt. Alle kom bort til meg etter tur og gratulerte meg med et fint barn, og jeg lå der og var stolt og glad og kvalm og alt mulig rart på en gang og skulle så gjerne hatt tak i ungen min… Etter ei laaaaaaaang stund kom det en lege bort til meg med en diger bylt av tepper og tøybleier, og inni der stakk det fram et bittelite veldig grått ansikt (grå pga blodtapet). Han var så fuktig og myk og FERSK og føltes sånn som bare alldeles ferske babyer føles!! Og lik Ane. Vanvittig lik Ane! Jeg fikk snuse og nusse litt, og så måtte de haste av gårde for å få ham på c-pap på nyfødtintensiven og operasjonen min skulle også avsluttes.

Jeg vet ikke så mye om hva om skjedde etter dette. Jeg småsov meg igjennom slutten på operasjonen (jeg var ekstremt trøtt, og denne trøttheta vedvarte hele dagen), og husker vel egentlig ikke så mye annet enn at den ene legen svarte på spørsmål fra noen om hvordan det gikk at ”det er fin kontraksjon også i nedre segment”. Da visste jeg at jeg ville overleve og at livmora mi trolig berga den også. Det var jo en viss fare for at keisersnittet kunne ende i hysterektomi pga at dårlig sammentrekning i den delen av livmora der morkaka har vært festa kan føre til at man ikke får kontroll over blødningene (også en komplikasjon til forliggende morkake).
Og så husker jeg lyden da de stifta igjen såret.

Etterpå ble jeg vaska litt for å få bort det verste blod- og fostervannsølet akkompagnert av en operasjonssykepleier som uffa og akka og æsja seg over at det nok var litt nye griseri (proft…), og så ble jeg lempa over i senga og trilla inn på overvåkninga på gyn. Det var det fortsatt kontroll av blodtrykk, og det svirra to damer rundt meg og passa på meg. De fikk rapport fra operasjons- og anestesipersonalet, og så ble jeg liggende i påvente av at spinalbedøvelsa skulle gå ut. Rapportene fra nyfødtintensiven var sparsomme, men så kom endelig gubben min Han hadde blitt sendt på nyfødt da han kom fram (han kom til sykehuset omtrent i det Ola ble født, men jeg ble jo sydd etterpå og det tok litt tid). Han hadde med seg bilde av Ola i kuvøsa og kunne fortelle at han hadde det etter forholdene veldig bra. Jeg fikk morfin og etter hvert smertelindrende tabletter, og følte meg en smule snål der jeg lå med bedøvde føtter. Bedøvelsa krøp stadig nedover i beina og til slutt hadde jeg følelse stort sett hele vegen, og da var tiden moden for å bli sendt opp på barsel. Første møte med Ola skjedde i ett-totida samme dag. Jeg ble trilla ned på nyfødt i senga mi og fikk Ola hud mot hud på brystet. Det var deilig det!!

KS ble en mye bedre opplevelse enn jeg hadde frykta og forestilt meg. Jeg hadde laga grusomme bilder i hodet mitt om alt som kunne gå galt, om at jeg skulle bli fryktelig handikappa ei lang stund etterpå, og at dette ikke var en opplevelse på høyde med det å føde. Men så gikk det så bra. Og så kom det så fin en gutt!! Opplevelsen var ikke den samme som det å føde vaginalt, og jeg kommer garantert aldri til å velge meg et KS igjen. Men så lenge ting går så bra, og resultatet ble så fint er jeg egentlig bare veldig glad for at man kan få henta ut ungen på denne måten de gangene det er behov for det!
Jeg mista ca en liter blod under inngrepet, og det var mye mindre enn frykta (og forventa, etter hva jeg forsto. Det var bestilt ekstra rause doser med blod til overføring, men jeg fikk ikke en dråpe). Formen etterpå var med unntak av et par døgn (4.-6. dagen ca) veldig fin (egentlig bedre enn etter den tøffe fødselen med Ane), og såret har oppført seg nogenlunde bra, og ser ikke så ille ut. Og Ola: Han er fin han!!

De vitale målene ved fødselen var 2440 gram, 47 cm lang og 34 cm rundt hodet.

     
  ~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~~  
Betingelser for bruk av Ammetaka.no